A la Turca

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Langt sørøst i Tyrkia er byen Urfa (nå Sanlıurfa), her tror man at Abraham ble født. Mye av livet levde han på vandring, som nomade eller pilegrim, vandret fra Ur i Mesopotamia, til Egypt og til Kanaan. Med den egyptiske trellkvinnen Hagar fikk han sitt første barn, og i den islamske fortellingen forlater han henne og Ismael i ørkenen, på stedet som i dag er Mekka.

Lengst nordvest i Tyrkia er byen Istanbul. Konstantinopel var navn på byen før; i Norden Miklagard. For både kristne og muslimer har byen vært verdens hjerte. Konstantinopel var sentrum for greske, romerske og bysantinske tradisjoner, før den tyrkiske sultan Mehmet erobret i 1453. Bysantinske lærde søkte tilflukt, tok med seg antikke greske tekster til Italia, og slik la de grunnlag for at renessansen kunne vokse frem.

Ideene bak tyrkiske militærorkestre i Mozarts «Rondo alla Turca», eller det sensuelle i Griegs «Anitras dans», vitner om sterk kulturell fascinasjon. Samtidig er verkene eksempler, fra hver sin tid, på et vestlig blikk, det ser orienten som et barbarisk, forførerisk «andre».

Når Fazil Say har laget sin egen versjon av Mozarts rondo, tar han ideen litt tilbake. Skjønt, han peker ikke mot sitt tyrkiske opphav, men rendyrker det improvisatoriske ved stykket.

Musikkhistorien er ellers full av lån. Grieg bruker Mozarts-sonatene i sin helhet, men kler dem i sin romantiske drakt ved å legge til en ekstra stemme. I cellokonserten låner Grieg bare fra seg selv. Blant annet siteres en hyllestmarsj fra scenemusikken til «Sigurd Jorsalfar». Norges konge på 1100-tallet reiste i korstog til Jerusalem og til Miklagard, han kjempet mot muslimer der. Og i Konstantinopels sentrale helligdom, Hagia Sofia, har Sigurd risset inn sitt eget navn.