Ashkenaz og Kabbala

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Det finnes en tyngde i jødisk mystikk, formet av reisen fra Palestina til Rhindalen og Provence. På 1100-tallet virket verden åpere. Jødiske mystikere lånte fra sufismens praksis. Med Almohad-kalifatets invasjon i 1148 ble det kulturelle rommet lukket, og jødiske tenkere ble tvunget nordover.

Når en ytre verden bryter sammen, tvinges tanken innover. I tyske områder søkte Ashkenaz-jøder vern mot det demoniske i en streng og asketisk etikk. Lenger sør forsket kabbalister på skapelsen, de kartla guddom og skjulte koder bak bibelskriftenes konkrete mening.

Den jødiske erfaringens flertydighet klinger med i Sergei Prokofjevs ouverture fra 1919. Klarinetten klager over tap, men er samtidig feststemt. Musikken nekter å velge mellom sorg og glede; den rommer begge.

Hos Dmitrij Sjostakovitsj blir bruken av jødiske motiver en lydlig motstandskraft. Skjør, brutal og avkledd er Klavertrio nummer 2, komponert i 1944, da omfanget av Holocaust ble kjent. Finalen maner frem en ubønnhørlig dødsdans, en musikk som ikke viker, men som insisterer på å stå i smerten. Romansen om Gamajun er hentet fra slavisk mytologi. Profetfuglen bærer et liknende budskap: et varsel om krig, om sult og bøddelens nærvær.

I den lurianske kabbala bes mennesket om å samle gnister; fra lyset som ble spredt ved skapelsen. Osvaldo Golijovs verk om Isaks drømmer, bygger en bro fra 1100 til i dag. Han lar klarinettisten søke fotfeste i lag av tid og språk – arameisk, jiddisk og hebraisk. Den blinde Isak snakker fra et fysisk mørke om universet som bølger av guddommens lys. Fra et hardt prøvet folkeslag kan det også springe ut et ønske, Tikkun olams, om å reparere verden, Troen på at våre handlinger kan hele kosmos gir håp om at verden en dag skal forsones.