Finale – Das Judenthum in der Musik

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Wagners beskrivelse av jøden er vond å nærme seg. «Das Judentum in der Musik» beskriver en «instinktiv aversjon» mot jødisk personlighet; en kunst som er flink, men sjelløs. Karl Blessingers senere, grusomme, skrifter om Mahler fant næring i tankegodset: Veien kan være kort fra estetisk dom til politisk ekskludering.

Midt i dette står Wagner selv. «Siegfried-idyll» er ufattelig ømhet; skrevet til hans kone Cosima etter sønnens fødsel. At samme kunstner rommet slik kjærlighet og så mørk retorikk, forblir et krevende paradoks i vår kultur.

Som svar på Wagners ønske om forvisning, spilles her stemmer han ville viske ut. Ernest Blochs «From Jewish Life» bærer i seg synagogesanger. Celloens klang er hudløs – et rop om verdighet i et Europa der mørket igjen har senket seg over jødisk liv.

Hos Mahler hører vi ensomhet som tilstand. Han konverterte for å beholde plass i Wiens musikkliv, men i «Ich bin der Welt» er det jegets tilbaketrekking som gjelder; retten til et indre rom fjernt fra samfunnets definisjonsmakt.

I Mendelssohns klavertrio er kanskje kilden til misunnelse hos Wagner: en teknisk og melodisk sikkerhet. Bak den glitrende overflaten finnes en romantisk rastløshet, en dyp substans som sprenger Wagners trange kategorier.

Årets festival har sett til Abraham – stamfar til jøder, kristne og muslimer. I Wergelands «De tre» møtes lærde fra hver tradisjon til samtale. Ved soloppgang vil de bryte ut i lovsang, men stilner i frykt for å støte de andre. Når fuglene synger med hvert sitt nebb, forstår de: Sannheten må få lyde i sin egenart. Som venner går de hver til sitt, men stopper i felles undring: Var fuglene engler sendt for å se til vår menneskelige skrøpelighet? De dveler ved tanken et øyeblikk – så går de videre.