Musikkens Patriarker; Fader Bach og pappa Haydn

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

«Et mørkt drønn av et navn» skriver kunstnerisk leder om navnet Abraham. Hvorvidt han faktisk levde, vet vi ikke. Vår tids forskere ser ham like mye som en litterær figur, den første livsfortellingen i Bibelen. Abraham personifiserer forholdet mellom Gud og mennesker, han viser Guds krav om lydighet i et helt enormt dilemma: påbudet om å ofre sin egen sønn.

I vår tid er farsbildet komplisert. Begrepet fadermord er i bruk i vestlig musikkhistorie, som metafor på unge komponister som gjør opprør mot generasjonen før, for å skape noe nytt. Dette programmet dveler imidlertid ikke ved bruddet, men ved arven. For navnene til Johann Sebastian Bach og Joseph Haydn, de drønner også.

Fader Bach var overhode i en stor og musikalsk familie. Sannsynligvis er han den fremste formidler av protestantismens blikk på festivalens tema. Med Brandenburgerkonsertene finstilte han konsertformatet og skapte små brudd med etablerte maktforhold. I konsert nummer tre opptrer strykerne tre og tre i grupper. Det bastante skillet mellom solist og ensemble hviskes ut. Hele andre satsen mangler, kun et lite semikolon får vi; to akkorder, inn mot verkets siste sats. I den sjette konserten er fiolinen fjernet, det skaper et annet hierarki, en annen klang.

Pappa Haydn er far til flere store former; til symfonien og strykekvartetten, og i hans klavertrio er pianistens rolle langt mer solistisk enn før i tradisjonen. Fiolinkonserten vi hører nikker til et slektsledd mellom kveldens patriarker; til Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel, og den wienerklassiske klarheten han mente skulle komme. En påminnelse, kanskje, eller en forhåpning, i møte med de store verdenshistoriene som kan virke fastlåst, at nytt kan få vokse også i sprekkene av fundamentet.