Tusen og én natt

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Det begynner med stemmen. I mørket, der døden venter ved daggry, overlever Schéhérazade gjennom skaperkraft og ord. I tusen netter hvisker hun motstand mot patriarkatets vold. Med lavmælt utholdenhet bygger hun tro på at språket kan forskyve verden.

Johann Strauss d.y. setter fabelen inn i wienervalsens former. I «Tausend und eine Nacht» blir drømmen om Orienten en skimrende, friksjonsløs tankeflukt. Estetikken speiler 1870-tallets wiener-eskapisme der kunsten erstatter politisk makt: Borgerskapet, som hadde tapt politisk handlingsrom til aristokratiet, valgte estetiske uttrykk fremfor de konfronterende.

For Maurice Ravel er det fremmede ingen kulisse, men en tilstand. Rundt Tristan Klingsors univers blir strukturen skapt av stemninger og klangrik flate, snarere enn repetisjon. I åpningen «Asie» bølger musikken over havet, mens hovedpersonen besverger verden inn i sitt eget rom. Hun forteller om alt hun begjærer – om purpurrøde seil, om ukjente ansikt og dype skoger. Musikken blir hennes skip, og ordene kart over indre og ytre landskap.

Kulturell utveksling preger også den iberiske halvøy, som favner kristent, muslimsk og jødisk tankegods. I Manuel de Fallas spanske sanger gis maurisk ornamentikk og ekkoet av sefardisk melankoli en moderne, rytmisk nerve.

Tilbake i mørket, er fabelens slør tatt bort. Det hvite månelyset skinner over en menneskelig krise i Arnold SchönbergsVerklärte Nacht. To elskende vandrer gjennom skogen, tynget av kvinnens erkjennelse: Hun ønsket seg barn og ga seg til en fremmed før hun møtte sin sanne elsker. Luften er full av angst, til mannen svarer at kjærligheten vil forvandle barnet.Som hos Schéhérazade er det språket – her det musikalske – og kjærligheten som har kraft til å forskyve verden.