Åpningskonsert – I begynnelsen var …

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Fortellinger om verdens skapelse har ofte startpunkt i et mørke; i et tomrom. Derfra skilles jord fra vann – en kraft, et vesen blåser liv i skapelser.

De tre verdensreligionene som festivalen kretser rundt, er samlet i fortellingen om starten. Adam og Eva er de første mennesker i verden. De spiser av forbuden frukt og gjør den første urett. Sønnen deres, Kain, skalerer dette vonde og tar livet av sin egen bror. Kjerneutfordringer ved det å være menneske, og som vi møter i det vi skal fungere sammen, etableres helt fra starten.

Abraham er stamfar, både i jødedommen og islam. Som folkegrupper har de fra starten et halvsøskenforhold, som prøves hardt når ekstreme ledere bruker historisk materiale til å legitimere maktmisbruk. Og midt i alt dette kommer stadig nye liv.

Nils Henrik Asheims «Genesis» tematiserer en slik tilblivelse. Festivalen åpner i en enkel tone, den endrer langsomt farge og tekstur: får lys, får luft, får rytme. Andre musikalske elementer kommer trinn for trinn, de bygger mot et kretsløp som til slutt blir oppslukt i den ene, første tonen.

I Darius Milhauds ballett blir verden til i noenlunde samme rekkefølge som den kristne. Men her er gudene som skaper tre i tallet; myten springer ut fra afrikanske tradisjoner. På tidlig 1900-tall var parisisk avantgarde opptatt av slike kulturuttrykk. Former i afrikanske masker inspirerte Picasso til å bryte etablerte fremstillingsmåter i maleriet. Jazzen åpnet for at Milhaud fikk tenke nytt om rytme og om klang.

Hundre år før sto Felix Mendelssohn i starten av sin karriere. Oktetten i Ess-dur regnes som hans første modne verk. Det klinger stadig ungt, melodisk strømmende og fullt av liv, et manifest på menneskets rike muligheter til å skape.

Musikkens Patriarker; Fader Bach og pappa Haydn

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

«Et mørkt drønn av et navn» skriver kunstnerisk leder om navnet Abraham. Hvorvidt han faktisk levde, vet vi ikke. Vår tids forskere ser ham like mye som en litterær figur, den første livsfortellingen i Bibelen. Abraham personifiserer forholdet mellom Gud og mennesker, han viser Guds krav om lydighet i et helt enormt dilemma: påbudet om å ofre sin egen sønn.

I vår tid er farsbildet komplisert. Begrepet fadermord er i bruk i vestlig musikkhistorie, som metafor på unge komponister som gjør opprør mot generasjonen før, for å skape noe nytt. Dette programmet dveler imidlertid ikke ved bruddet, men ved arven. For navnene til Johann Sebastian Bach og Joseph Haydn, de drønner også.

Fader Bach var overhode i en stor og musikalsk familie. Sannsynligvis er han den fremste formidler av protestantismens blikk på festivalens tema. Med Brandenburgerkonsertene finstilte han konsertformatet og skapte små brudd med etablerte maktforhold. I konsert nummer tre opptrer strykerne tre og tre i grupper. Det bastante skillet mellom solist og ensemble hviskes ut. Hele andre satsen mangler, kun et lite semikolon får vi; to akkorder, inn mot verkets siste sats. I den sjette konserten er fiolinen fjernet, det skaper et annet hierarki, en annen klang.

Pappa Haydn er far til flere store former; til symfonien og strykekvartetten, og i hans klavertrio er pianistens rolle langt mer solistisk enn før i tradisjonen. Fiolinkonserten vi hører nikker til et slektsledd mellom kveldens patriarker; til Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel, og den wienerklassiske klarheten han mente skulle komme. En påminnelse, kanskje, eller en forhåpning, i møte med de store verdenshistoriene som kan virke fastlåst, at nytt kan få vokse også i sprekkene av fundamentet.

Dervisj

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

For kjærligheten til denne personen er det ingen beskrivelse

annet enn å si det samme, at den kommer. (…)

Jeg danser, for fra hans vanskelige ord

kommer hundre betydninger til enhver person.

Jalal al-Din Rumis vers fra 1200-tallet peker ikke mot en fastfrosset tekst, men mot erfaring. I mystikernes ritualer får gjerne mer enn ord alene bære mening. I dhikr gjentas pust og lyder, bevegelsen er sirkulær, og det oppstår en rytmisk insistering som overtar for tanken. Denne kroppsliggjøringen av tro har makthavere ofte mistrodd; det som ikke kan kontrolleres gjennom tale, oppleves som farlig.

Da Béla Bartók i 1932 gjorde det første opptaket av en slik dhikr al-hadra i Kairo, fanget han ikke bare en lyd, men også en sosial og rituell praksis. Som musikalsk arkeolog var ikke Bartók ute etter eksotiske motiver til pynt; han søkte underliggende strukturer og bandt den ungarske landsbygda til Anatolias sletter. Hans «Arabisk sang» for to fioliner er et forsøk på å oversette noe upolert til partiturets strengere format.

Folkets tradisjoner kan leses som en motsetning til det borgerlige. Både Franz Liszt og Pablo de Sarasate dyrket tanken om «det frie» og mente å finne det i rom-musikernes uttrykk; på denne konserten deler de det temaet som Sarasate udødeliggjorde i «Zigeunerweisen». Selv om Bartók senere skulle korrigere Liszts forestilling om «ekte» ungarsk musikk, hyllet han forgjengerens kunstneriske radikalitet – ønsket om å gå utenfor samtidens rigide former.

Også hos Johannes Brahms kan man finne friksjonen mellom det polerte og det råere. I «Klarinettkvintett», andre sats, blir de sangbare ytterdelene brutt av et midtparti i «style hongrois»; Brahms lar musikken miste retningssans et øyeblikk.

Når Trygve Seim i dag tonesetter Rumis dikt, fortsetter han en slik samtale: mellom et historisk materiale, mellom improviserte og komponerte størrelser, og en undersøkelse av hvordan pust og rytme fremdeles kan åpne rom i oss.

Omvendelse

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

I Wergelands samling «Jøden» (1842) møtes en mullah, en rabbiner og en kristen prest. De søker ly ved den samme oasen, samtaler gjennom natten og ved soloppgang lovpriser de hver sin Gud, alle i samme øyenhøyde. Slik insisterer Wergeland på likeverd mellom mennesker og deres tro.

Wergelands tekst var et innlegg for jødenes rett i Norge. Hos jødiske Felix Mendelssohn var den kristne dåpen kanskje et strategisk vern, men i musikken er troen hans mer strukturell enn beregnende. Mendelssohn lærte verden å lytte til Bach på nytt, men først gikk han selv kontrapunktikkens skole. Når koralen «Gelobet seist du, Jesu Christ» trenger seg gjennom en urolig klangvev i klavertrioens siste sats (1845), fungerer den ikke som et ytre sitat, men et indre credo.

Å skifte religion kan være en radikal forflytning. Da Sarah Levett møtte Richard Wagner i Bayreuth, ble hun overbevist og vendte seg fra sitt jødiske opphav. Året før hadde hun giftet seg med Johan Svendsen, han orkestrerte i perioden Schumanns «Abendlied». Deres ekteskap ble turbulent. Det sies at Bergljot inspirerte Ibsens «Hedda Gabler» – en kvinne i utakt med sitt eget interiør og fange i andres forventninger. Svendsens lyriske nærhet i fiolinromansen kan lyttes til mot bakteppet av en slik personlig brytning.

Wagner søkte selv en annen overskridelse. «Wesendonck-Lieder» har kristne bilder, men også en dragning mot østlig filosofi. Han søkte ikke lenger hjem til grunntonen, men skapte et kromatisk utpust som farge til uoppfylt jordisk begjær, forløst først i lengsel og ved død.

Vi vet ikke sikkert hvorfor mennesket søker mot noe større enn seg selv. Bevegelsen har kan hende ikke punktum. Men Wergelands ord kan tilby et fundament: «Enhver religion har et mildt og kjærlig hjerte».

A la Turca

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Langt sørøst i Tyrkia er byen Urfa (nå Sanlıurfa), her tror man at Abraham ble født. Mye av livet levde han på vandring, som nomade eller pilegrim, vandret fra Ur i Mesopotamia, til Egypt og til Kanaan. Med den egyptiske trellkvinnen Hagar fikk han sitt første barn, og i den islamske fortellingen forlater han henne og Ismael i ørkenen, på stedet som i dag er Mekka.

Lengst nordvest i Tyrkia er byen Istanbul. Konstantinopel var navn på byen før; i Norden Miklagard. For både kristne og muslimer har byen vært verdens hjerte. Konstantinopel var sentrum for greske, romerske og bysantinske tradisjoner, før den tyrkiske sultan Mehmet erobret i 1453. Bysantinske lærde søkte tilflukt, tok med seg antikke greske tekster til Italia, og slik la de grunnlag for at renessansen kunne vokse frem.

Ideene bak tyrkiske militærorkestre i Mozarts «Rondo alla Turca», eller det sensuelle i Griegs «Anitras dans», vitner om sterk kulturell fascinasjon. Samtidig er verkene eksempler, fra hver sin tid, på et vestlig blikk, det ser orienten som et barbarisk, forførerisk «andre».

Når Fazil Say har laget sin egen versjon av Mozarts rondo, tar han ideen litt tilbake. Skjønt, han peker ikke mot sitt tyrkiske opphav, men rendyrker det improvisatoriske ved stykket.

Musikkhistorien er ellers full av lån. Grieg bruker Mozarts-sonatene i sin helhet, men kler dem i sin romantiske drakt ved å legge til en ekstra stemme. I cellokonserten låner Grieg bare fra seg selv. Blant annet siteres en hyllestmarsj fra scenemusikken til «Sigurd Jorsalfar». Norges konge på 1100-tallet reiste i korstog til Jerusalem og til Miklagard, han kjempet mot muslimer der. Og i Konstantinopels sentrale helligdom, Hagia Sofia, har Sigurd risset inn sitt eget navn.

Tusen og én natt

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Det begynner med stemmen. I mørket, der døden venter ved daggry, overlever Schéhérazade gjennom skaperkraft og ord. I tusen netter hvisker hun motstand mot patriarkatets vold. Med lavmælt utholdenhet bygger hun tro på at språket kan forskyve verden.

Johann Strauss d.y. setter fabelen inn i wienervalsens former. I «Tausend und eine Nacht» blir drømmen om Orienten en skimrende, friksjonsløs tankeflukt. Estetikken speiler 1870-tallets wiener-eskapisme der kunsten erstatter politisk makt: Borgerskapet, som hadde tapt politisk handlingsrom til aristokratiet, valgte estetiske uttrykk fremfor de konfronterende.

For Maurice Ravel er det fremmede ingen kulisse, men en tilstand. Rundt Tristan Klingsors univers blir strukturen skapt av stemninger og klangrik flate, snarere enn repetisjon. I åpningen «Asie» bølger musikken over havet, mens hovedpersonen besverger verden inn i sitt eget rom. Hun forteller om alt hun begjærer – om purpurrøde seil, om ukjente ansikt og dype skoger. Musikken blir hennes skip, og ordene kart over indre og ytre landskap.

Kulturell utveksling preger også den iberiske halvøy, som favner kristent, muslimsk og jødisk tankegods. I Manuel de Fallas spanske sanger gis maurisk ornamentikk og ekkoet av sefardisk melankoli en moderne, rytmisk nerve.

Tilbake i mørket, er fabelens slør tatt bort. Det hvite månelyset skinner over en menneskelig krise i Arnold SchönbergsVerklärte Nacht. To elskende vandrer gjennom skogen, tynget av kvinnens erkjennelse: Hun ønsket seg barn og ga seg til en fremmed før hun møtte sin sanne elsker. Luften er full av angst, til mannen svarer at kjærligheten vil forvandle barnet.Som hos Schéhérazade er det språket – her det musikalske – og kjærligheten som har kraft til å forskyve verden.

Ashkenaz og Kabbala

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Det finnes en tyngde i jødisk mystikk, formet av reisen fra Palestina til Rhindalen og Provence. På 1100-tallet virket verden åpere. Jødiske mystikere lånte fra sufismens praksis. Med Almohad-kalifatets invasjon i 1148 ble det kulturelle rommet lukket, og jødiske tenkere ble tvunget nordover.

Når en ytre verden bryter sammen, tvinges tanken innover. I tyske områder søkte Ashkenaz-jøder vern mot det demoniske i en streng og asketisk etikk. Lenger sør forsket kabbalister på skapelsen, de kartla guddom og skjulte koder bak bibelskriftenes konkrete mening.

Den jødiske erfaringens flertydighet klinger med i Sergei Prokofjevs ouverture fra 1919. Klarinetten klager over tap, men er samtidig feststemt. Musikken nekter å velge mellom sorg og glede; den rommer begge.

Hos Dmitrij Sjostakovitsj blir bruken av jødiske motiver en lydlig motstandskraft. Skjør, brutal og avkledd er Klavertrio nummer 2, komponert i 1944, da omfanget av Holocaust ble kjent. Finalen maner frem en ubønnhørlig dødsdans, en musikk som ikke viker, men som insisterer på å stå i smerten. Romansen om Gamajun er hentet fra slavisk mytologi. Profetfuglen bærer et liknende budskap: et varsel om krig, om sult og bøddelens nærvær.

I den lurianske kabbala bes mennesket om å samle gnister; fra lyset som ble spredt ved skapelsen. Osvaldo Golijovs verk om Isaks drømmer, bygger en bro fra 1100 til i dag. Han lar klarinettisten søke fotfeste i lag av tid og språk – arameisk, jiddisk og hebraisk. Den blinde Isak snakker fra et fysisk mørke om universet som bølger av guddommens lys. Fra et hardt prøvet folkeslag kan det også springe ut et ønske, Tikkun olams, om å reparere verden, Troen på at våre handlinger kan hele kosmos gir håp om at verden en dag skal forsones.

Finale – Das Judenthum in der Musik

PROGRAMOMTALE AV IDA HABBESTAD

Wagners beskrivelse av jøden er vond å nærme seg. «Das Judentum in der Musik» beskriver en «instinktiv aversjon» mot jødisk personlighet; en kunst som er flink, men sjelløs. Karl Blessingers senere, grusomme, skrifter om Mahler fant næring i tankegodset: Veien kan være kort fra estetisk dom til politisk ekskludering.

Midt i dette står Wagner selv. «Siegfried-idyll» er ufattelig ømhet; skrevet til hans kone Cosima etter sønnens fødsel. At samme kunstner rommet slik kjærlighet og så mørk retorikk, forblir et krevende paradoks i vår kultur.

Som svar på Wagners ønske om forvisning, spilles her stemmer han ville viske ut. Ernest Blochs «From Jewish Life» bærer i seg synagogesanger. Celloens klang er hudløs – et rop om verdighet i et Europa der mørket igjen har senket seg over jødisk liv.

Hos Mahler hører vi ensomhet som tilstand. Han konverterte for å beholde plass i Wiens musikkliv, men i «Ich bin der Welt» er det jegets tilbaketrekking som gjelder; retten til et indre rom fjernt fra samfunnets definisjonsmakt.

I Mendelssohns klavertrio er kanskje kilden til misunnelse hos Wagner: en teknisk og melodisk sikkerhet. Bak den glitrende overflaten finnes en romantisk rastløshet, en dyp substans som sprenger Wagners trange kategorier.

Årets festival har sett til Abraham – stamfar til jøder, kristne og muslimer. I Wergelands «De tre» møtes lærde fra hver tradisjon til samtale. Ved soloppgang vil de bryte ut i lovsang, men stilner i frykt for å støte de andre. Når fuglene synger med hvert sitt nebb, forstår de: Sannheten må få lyde i sin egenart. Som venner går de hver til sitt, men stopper i felles undring: Var fuglene engler sendt for å se til vår menneskelige skrøpelighet? De dveler ved tanken et øyeblikk – så går de videre.