Sean Lewis – en musikkens gentleman

MINNEORD AV LARS ANDERS TOMTER

Sean Lewis gikk ut av tiden torsdag 26. mars.

Jeg fikk beskjeden etter å ha kommet ut av konserthuset i Odense, Mozarts Requiem sto på programmet. Det ble for Sean denne gang. Slik det kan være etter lang tids sykdom, kom dødsfallet både ventet og brått. Sean var nettopp utskrevet fra sykehus etter noen dagers behandling og ble hentet av sin sønn Sebastian. Det må jo i øyeblikket ha vært løfterikt, en fremgang. Seans tanker var nok også hos datter Victoria som akkurat da var solist i Arvo Pärts Tabula Rasa i Stockholm. Men på vei ut av sykehuset ble han rammet av et illebefinnende, og brått var det slutt. Hjernekreften ble oppdaget for fem år siden, og fra første stund var det klart at dette var begynnelsen på slutten, men tidsrammen var svært vid, den kunne vare fra ti dager til ti år. Så viste det seg å bli temmelig midt imellom ytterpunktene i prognosen.

Sean og jeg har arbeidet sammen i musikk i mange år, i platestudioet, der hans hovedsakelige profesjon lå, som produsent. Å være produsent for klassiske innspillinger er et usedvanlig arbeid, og hver enkelt gjør det på sitt vis. Ikke så rent få er engelske. Og Seans måte bar adelstegn i britisk retning: Knivskarp lytting etter detaljer, overblikk for helheten. Kritisk og perfeksjonistisk til det tekniske, men begeistret for det inspirerte. Full av naturlig autoritet, men også med forløsende humor og ledighet.

Over det hele: En ekte gentleman.

Kjærligheten til musikk var Seans innerste kjerne. Musikkens skjønnhet ville han dele med flest mulig, det lå ham intenst på hjertet at musikk, det er for alle. Dette var en grunnmotivasjon i festivalarbeidet som Sean og jeg delte: Først flere tiår i Risør, der Sean var ansvarlig for lydfesting av konsertene, siden ble han med meg fra starten av i Fjord Classics som festivalsjef. Vi har delt arbeidet mellom oss, veien har virkelig blitt til mens vi gikk, vi visste aldri hva som ventet rundt neste sving.

Når han de siste månedene har vært helt klar over sine egne utsikter, har han i forbausende grad fortsatt å se fremover for festivalen, heller enn å se tilbake og summere opp det som har vært. Han har ivrig vært med på planlegging av konserter, repertoar og inviterte musikere. Men som han sa: «Bare så synd jeg neppe får oppleve denne festivalen selv». Hjerteskjærende for meg, men forunderlig usentimentalt fra ham.

Det som står klart, er at den beste måten vi kan hedre Sean på, er å fortsette å utvikle Fjord Classics videre i den ånd og med den lidenskap som Sean alltid la ned. Sean vil bli minnet med stor respekt og varme av et norsk og internasjonalt musikkmiljø. For sin glød, sin profesjonalitet og sin sjenerøsitet.

Jeg minnes en nær venn, et stimulerende intellekt, en pasjonert arbeidskraft.

En musikkens gentleman.

Lars Anders Tomter

Kunstnerisk leder