Etter andre konsertkveld har jeg bestemt meg for to ting:

1. Jeg bortfører the Danish String Quartet

Jeg tar de like godt med hjem. Jeg vil ha nordisk folkemusikk i dur til frokost (gjerne fra albumet «Wood Works» som de spilte fra på konserten «Naturale» onsdag kveld). Det vil definitivt virke oppkvikkende  – kanskje til og med på ungdommene i huset. Til lunsj vil jeg ha servert Mozarts klaverkonsert  – strykekvartettversjonen – med Katrine Gislinge som lunsjgjest på klaver (en anledning til å få stemt det sure, gamle pianoet!). Med denne sjampanjemusikken trenger jeg bare jordbær på menyen (bra for dietten).  Til middag vil jeg ha noe mer fyldig, gjerne Mozarts klarinettkvintett med Sharon Kam som middagsgjest på klarinett. Før vi setter oss til bords vil jeg be Sharon lede an med en time Zumba. Hun har avslørt i et intervju før Fjord Classics at hun elsker Zumba. Strengekvartetten kan sikkert ha godt av å få ristet litt på hoftene. Det blir mye sitting som strykekvartett vil jeg tro. Deretter kan vi nyte Allegro som en lett forrett, for eksempel servert med en rødbettartar med grillet chevre som gir et passende sting. Andanten blir hovedretten. For å matce den må smaken på retten nærmest være som en antydning, forsiktig og ettertenksom, ikke for prangende, men likevel gi en voksende opplevelse av velvære som sakte brer seg i alle fibrene i kroppen. På en kald vinterdag ville fiskesuppe være perfekt til denne satsen (hvis det kan gå for å være en hovedrett?).

Da har vi kommet til desserten. Allegrettoen må ha noe med smell i – for eksempel rabarbra med sabayonnesaus. Den luftige, milde sabayonnesausen roer ned den eksplosive rabarbrasmaken, akkurat som Mozarts rolige pianissimo partier jevner ut de mer eksplosive fortepartiene. Zumbaen før middag gjør at desserten dessuten kan inntas med god samvittighet :=)

Når middagen er spist, kommer jeg til min andre konklusjon etter to dager på Fjord Classics: Jeg har bestemt meg for å
 

2. Adoptere Bror Magnus Tødenes

Jeg innser at Bror aldri vil se to ganger i min retning. Til det er jeg for gammel (og dessuten for godt gift). Men jeg kan adoptere han! 
Kunstnere har gjerne dårlige kår. Jeg kan by på eget rom, tilgang til hage og alle måltider dekket. Prisen er at han skal synge italiensk bel canto for meg hver kveld etter middag. Og da mener jeg hver kveld. Mitt nordiske, fornuftige og avmålte sinn trenger sårt til italiensk lidenskap! «Absorbed by you, I dreamed a long time of the sound of your voice, and earth’s every anxiety, every tornment i forgot in that dream. Come back, dear ideal, for an instant to smile at me again…» (fra «Ideale» av Francesco Tosti).

Åh, jeg dør. Det er så vakkert! Han vekker til live forelskelsen i min store kjærlighet. Han får meg til å minnes den første tiden da adskillelse var uutholdelig, og lengselen satt i hver celle i kroppen. Skrekken med tanken på å bli forlatt, sødmen ved vissheten om at min kjærligheten ble gjengjeldt. Kjære Bror, du skal få det største soverommet og rosen på marsipankaken! Bare du aldri slutter å synge!

 (videoen er fra en konsert i Olavshallen i Trondheim i 2017, akkompagnert av Trondheim symfoniorkester)

Til deg som lurte på om pianist Piers Lane ville følge opp med like spenstige sokker på dag to: Svaret er ja. Han skuffet ikke – verken på klaveret eller med valg av sokker.

En bekjennelse

Etter dag to skal jeg by på en personlig bekjennelse: jeg ikke er så åpen og mottakelig for nye uttrykk som jeg liker å tro. Kveldens første konsert, «Evig moderne» serverte to komposisjoner for trompet og slagverk, «Dream variations» av Tobias Broström og «Paths» av Toru Takemitsu, fremført av fantastiske Colin Currie på slagverk og Håkan Hardenberger på trompet. De er de beste i verden på sine instrumenter. Jeg kan derfor ikke legge skylden for min manglende begeistring på musikerne. Til deg som eventuelt måtte tro at et voksent publikum ikke er åpen for nye uttrykk: der tar du feil. Colin og Håkan fikk stående applaus – som de eneste så langt i konsertrekken. Jeg skammet meg bittelitt over min manglende entusiasme, følte meg gammel og «satt», og forsynte meg litt ekstra av skålen med «Kongen av Danmark» i våpehuset på vei ut.

Avslutningen

Kveldens siste konsert, «Sei Solo», eller «Jeg er alene» som det betyr på norsk, var som en lun dyne som ble bredt over meg før jeg skulle sove. Musikerne sto spredt i hele kirkerommet og musikken beveget seg fra én musiker til den neste i regi av festivalkomponist Bent Sørensen. Kandelabre og spotlighter var eneste belysning. Særlig Sandra Lied Hagas fremførelse av Bachs menuett for cello, suite nr 1 i G-dur, var bedøvende vakker. For meg er det ingen over og ingen ved siden av gamle Bach. Han ruler, ferdig snakka. Med celloens alltid sorgfulle klang fikk Sandra og Bach meg til å kjenne savn og lengsel etter noe overjordisk. Noe beyond denne verdens sorg og smerte. Bach måtte hatt en slik lengsel for å kunne formidle det så sterkt i musikken sin. Så var han da godt kjent med sorg. Han mistet begge foreldrene sine da han var bare ti år gammel. Hans første kone døde også, samt flere av barna deres. Uff.
Jeg har tenkt å leve lenge og nyte så mye musikk jeg kan mens jeg lever!