Noe av det som er morsomt på festival er å bli introdusert for nye komponister, og da gjerne nålevende. Årets festivalkomponist, Erkki-Sven Tüür fra Estland, har vært et fint nytt bekjentskap. Han presenterer nye klangbilder, både rasende sorte og kjærlige lyseblå, med masse energi og en underliggende uro, sammen med mindre krevende, melodiøse, rytmiske partier med assosiasjoner til folkemusikk blant annet. Klangbildet har også tydelig slektskap med Arvo Pärts musikk, noe som gjør musikken mindre fremmed for meg. Erkki-Sven lurer meg med ut på dypt vann ved å gi meg noe kjent å holde fast i. Dermed unngår jeg drukningsdøden når jeg ikke lenger henger med.

Den amerikanske musikkbølla George Antheil gir ikke lytterne så mye å holde fast i, i sin Sonate nr. 2 for fiolin, klaver og trommer. Han pleide visstnok å ha en pistol i jakkelomma som han la på pianoet når han spilte. Det kunne kanskje være greit, da fremføringene hans flere ganger endte med at publikum gjorde opprør. Pianospillet er så vilt at det blir beskrevet som selvskadende (!). Antheil kunne umulig hatt fred. Han raser fra det ene til det andre, uten å dvele ved noe. I det øyeblikket du tror du har funnet en melodi å gripe fatt i går den i stå. Han klikker i vinkel, som ungdommene hjemme sier, det er rasende tordenvær, ild og svovel. Jeg sender en tanke til festivalens Steinway-stemmer, Thron Irby, som får en jobb å gjøre med flygelet etter Antheils frontalangrep.

Festivalens innslag av komponister som Erkki-Sven Tüür og George Antheil, gir kontraster som setter det øvrige programmet i perspektiv. Men jeg må tilstå at høydepunktene for meg ligger andre steder. De gamle er fortsatt eldst!

Til skogs

Igjen tilbake til Julian Bliss og klarinetten. I Brahms klarinetttrio i A-moll smelter klarinetten sammen med celloen og klaveret i en treenighet av velklang. Klarinetten i allegrosatsen gir meg følelsen av å bade i et mørkt skogstjern, sakte senke kroppen i det kjølige, bløte, mørke vannet for til slutt å bli omsluttet og flyte av sted i dypet av den stille skogen. Når Isang Enders maler Brahms beksvarte undertoner med celloen klarer jeg ikke å stå imot lenger. Tårene renner.

Dialogen i adagiosatsen mellom Julian og Marianna Shirinyan på klaver er så var, så skjør, som om de spiller med hjertet i hånden. Klaverspillet til Marianna er som en myk skogbunn, som å gå med nakne føtter i grønn mose. Om du faller gjør det ingen ting, du lander mykt i den mosekledte skogbunnen.

Ekte brorskap

«Hør alle frustrerte menn! Lytt til Beethoven!»

God kommunikasjon har en dimensjon av intuisjon, en varhet for når man bør dempe seg og slippe andre til, en respekt og interesse for samtalepartnerne og ikke minst: presisjon. Goldmund Quartet spiller Beethovens strykekvartett nr. 8 i E-moll som et brorskap som har levd sammen i respekt og anerkjennelse av hverandre i årevis. Jeg blir dratt inn i en voldsom energi, det gnistrer, det sitrer, det er som å sprette en sjampanje. Jeg lar meg beruse, stemningen er intens, lufta dirrer, svetteperlene popper frem på pannen, stemmene blir høylydte for så nesten å hviske. Det er potent! Med en fantastisk maskulinitet og inderlig følsomhet på samme tid. Alt annet er ubetydelig, jeg vil ikke at det skal ta slutt. Jeg tenker debatten om den moderne mannen burde stanse her. Her er en perfekt blanding av maskulinitet og sensitivitet. Hør alle frustrerte menn! Lytt til Beethoven!

Med kammermusikk kommer du tett på, så tett at du suges inn i samspillet mellom musikerne og får del i energien dem imellom. Ingen opptak i verden kan matche det!