FJORD CLASSICS 2023 STARTER 4.JULI

En vibrerende start

av | jul 6, 2022 | En amatørs betraktninger

Foto: Nikolaj Lund

Det er med skrekkblandet fryd jeg sitter i Sandefjord kirke og venter på åpningen av Fjord Classic 2022. Fryd – fordi det endelig er mulig å gå på konserter uten munnbind og metervis av avstand, og fordi det har blitt få konsertopplevelser på meg i pandemiårene. Skrekk – fordi jeg har lovet å blogge om mine konsertopplevelser. Jeg er en lettrørt amatør som er glad i klassisk musikk og som brenner for at flere skal våge seg inn i den klassiske musikkverdenen. Det er ikke så lett å finne veien inn! Hvor skal man begynne? Fjord Classic festivalen skal ha cred for at de gjør en innsats for å tilgjengeliggjøre musikken med sin «Guide for nybegynnere» og kåserier i forkant av konsertene kl. 18. Det er likevel en litt ensom opplevelse å delta på en klassisk musikkfestival når man er under 60.

Så hvorfor sitter jeg her? Det får jeg veldig snart en påminnelse om.

Første stykke er Bachs Die Kunst der Fuge nr. 1. Christopher Sundquist, festivalens finske klarinettist, minner litt om en geistlig i sin stilige, side, sorte skjorte. Sammen med Hervé Joulain (horn), Audun Halvorsen (fagott) og Janne Saksala (kontrabass) får de første del av Bachs fuge til å renne som en stille bekk ut i kirken. De mørke undertonene fra kontrabassen er som en forsiktig påminnelse om at sorgen og gleden hører sammen. Kanskje visste Bach at han ikke hadde lenge igjen når han startet på denne fugen. Den er som en vakker siste dans. Ingen villskap og dans på bordet, men en takknemlig, sørgmodig avskjedsdans som takk for livet.

Også Rachmaninovs klavertrio nr 1 i g-moll er i det samme landskapet. Den starter så forsiktig at jeg først trodde Liza Ferschtman (fiolin) og Torleid Thedéen (cello) stemte intstrumentene sine. Men når Marina Kan Selvik (klaver) begynner å spille, er Rachmaninovs særegne klang umiddelbart gjenkjennelig. Jeg liker aller best starten – myk som en skogbunn med mose, lys som en sommermorgen. Celloen, mørk og lun, er som et marinblått penselstrøk over fiolinens lette, lysegrønne toner og klavertonene som triller som perler i rosa, rødt og til tider dyp burgunder.

En bekjennelse

Jeg må innrømme at jeg har et anstrengt forhold til festivalkomponister. Kanskje jeg trenger tid til å vende meg til nye uttrykk, kanskje jeg ikke har blitt truffet i hjerterota. Jeg vet ikke. For konservative sjeler som liker det vi kjenner fra før, er det utfordrende å ta inn. Hvorfor må alle festivalkomponister være så atonale?? Jeg kjenner jeg sitter med en viss skepsis når årets festivalkomponist Sebastian Fagerlunds verk «Fuel» skal fremføres. Det starter vibrerende. Først klaver, så celloen før klarinetten kommer og legger seg som et beroligende oljeflak på drivstoffet. Puh. Det går overraskende greit! Fagerlund har en energi, en nerve i stykket, som er spennende og som jeg vil høre mer av. Det er heller ikke atonalt. Yes!

Lenge leve dialogen!

Men det ekte drivstoffet, selve rosinen i pølsa, kommer med Fjord Festival Strings, bestående av 16 håndplukkede strykere som studerer, eller nylig har studert musikk i Norge. Cam Kjøll leder det hele – og det gnistrer av energi og formidlingstrang når de fremfører Tsjajkovskijs «Souvenir de Florence».
Samspillet i strykergruppen får meg til å tenke at den ekte dialogen ikke er død. Vi er så elendige til å lytte til hverandre! Vi er så opptatt av å fremme vårt eget poeng, vår egen mening, at vi blir døve for hva andre har å si. De unge strykerne følger hverandre – opp på bølgetopper, ned i dypet. De lytter, tar plass og gir plass, og skaper noe sammen som ingen klarer å skape alene. Det er så utrolig fint! Takk!

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

NO