Horn er vanskelig. Selv med en hornblåser som Hervé Joulain blir horn lett litt mye for meg. Det er som et statement. Som et varsel om død.
Fra venstre: Hervé Joulain, Audun Halvorsen og Christoffer Sundqvist.
Foto: Nikolaj Lund

Lunsjsnadder 2: Mozart! Vi får smake på allegretto fra klarinettkvintett K 58 og Allegro-satsen fra Hornkvintetten. Kontrasten til Brahms klarinetttrio kunne ikke vært større. Brahms har alltid en trist undertone – selv i de lyseste partiene. Hos Mozart er lyset alltid rett rundt hjørnet, selv når det er som mørkest. Denne lettheten kler ungdomsmusikerne i Fjordfestival Strings godt. Christoffer Sundqvist er «young at heart» og leker god sammen med fiolinene med Mozarts ornamenter.

Horn er vanskeligere. Selv med en hornblåser som Hervé Joulain blir horn lett litt mye for meg. Horn er som et statement. Gjerne et varsel om krig eller død. Det er mulig jeg trenger å høre mye mer horn for å få et reflektert forhold til det instrumentet! Den ultimate utfordringen for meg ville være å få en festivalkomponist med samtidsmusikk for horn som spesialitet (nei, det er ikke en bestilling!).

Indian Summer

I vår kultur står ikke alderdom (eller død) spesielt høyt i kurs. Vi tviholder på ungdommen, farger håret, fyller kalenderen, reiser. Vi vil unngå stillheten, unnslippe kjedsomheten, holde frykten for døden fra livet. Musikken jeg har hørt på denne festivalen har vært fra komponistenes siste år. Noe er skrevet etter at komponisten hadde bestemt seg for at nok var nok. Når Brahms tar pennen fatt igjen etter å ha «pensjonert» seg, evner han å fylle musikken med refleksjon, levd liv, en alderdoms klokskap og en vakker, mørk og sorgtung understrøm. Om vi får tid nok til å foredle gleder, sorger, vinning og tap livet har gitt, og la oss farge av det inn i alderdommen, er den ingen ting å frykte. Det blir som å sluttføre et kunstverk, fasen når ting faller på plass og helheten kommer til syne.

Takk!

Jeg er full at takknemlighet til festivalsjef Sean Lewis, de kunstneriske lederne Cam Kjøll og Lars Anders Tomter, for årets festival. Trekket med å spre Bachs fugekunst utover hele festivalen synes jeg har vært utrolig fint! Det har fått hver enkelt del til å skinne med sin egen glans. Jeg er også veldig glad for at unge musikere har fått så stor plass.

Nå gjenstår fortsatt to konserter. Jeg grugleder meg til å høre den siste del av Bachs fuge, den han ikke rakk å fullføre. La det være en påminnelse om at vi må leve nå og ikke utsette det viktige til i morgen.