Velkommen til Fjord Classics 2024 - 2.-6. juli

Om Programmet 2024 – Britannia 

– skrevet av Ida Habbestad

En gudinne med skjold

«Britannia» rammer inn årets festival. En diger ramme, med kunstnerisk virksomhet innen et omfattende historisk og geografisk spenn.

De tidligste stykkene på programmet kom til i en tid da kong Henrik VII hadde sett verdiene i ull og tekstiler. Sent på 1400-tallet innførte han toll på eksport av råvarer og en skattepolitikk som la grunnen for den britiske handelsflåte og marine. Fra 1707 var navnet Storbritannia, og landet frontet den industrielle utviklingen i Europa. Man var i god gang med å ta til seg landområder og ble etter hvert til det største imperiet i verden. Men dernest: Verdenskriger, og i kjølvannet avkolonialisering og frigjøringskamp. Etter hvert kunne 700 millioner mennesker ta farvel med et britisk styre de kanskje aldri hadde ønsket seg. I vår egen tid er Britannia fremdeles en økonomisk stormakt. Men også — blant annet gjennom Brexit — blitt mer vendt innover, mot seg selv.

«Britannia» er navnet på en gudinne. Hun symboliserer de britiske øyene, en hel nasjon. Britannia bærer spyd og på engelske mynter også skjold. Britannia er kraftfullhet og sårbarhet samtidig.

Og det er i en slik tosidighet, i verdensimperiet og i utenforskapet, at vi går inn i festivalen, i året 1943. Benjamin Britten var nylig returnert fra USA, hvor han sammen med Peter Pears hadde oppholdt seg siden 1939. Europas militære opprustning ekspanderte parallelt med gjennombruddene for deres respektive kunstnerskap. De stilte seg utenfor. Insisterte på å være sammen, det var straffbart frem til 1967. Insisterte på å ikke bruke våpen, ikke engang mot nazismen. Å se at venner, familie, kolleger ble gjort klar til fronten og selv samtidig nekte å ta del, må ha vært et vondt og absurd dilemma.

Men så dro de altså hjem, og i et av de første verkene deretter — «Serenade» — står hornisten ensom i åpningssatsen. Pastoralt og nakent klinger det: optimistiske kvarttoneutsving peker både fremover og bakover i tid, og i vår sammenheng et forvarsel og oppspill. I resten av verket, spilt mot slutten av festivalen, omfavner Britten natten. Fremdeles i folketradisjonens varme språk, men også med flere skygger; sjatteringer av solnedgang, et middelaldersk mørke, barokke stjernehimler, søvnens tunge engler og den tunge syndfølelsen i menneskenes hjerter. Seks dikt, seks diktere, i spennet fra et 1400-tallets Britannia i vekst og frem til Alfred, Lord Tennyson, som kort før 1900-tallet skildrer krigeren: Alene sender han sitt signal om hjelp, uten annet svar enn naturens ekko: Blow, bugle, blow, set the wild echoes flying; // And answer, echoes, answer, dying, dying, dying.

**

Én mulig tråd i årets festival spinnes ut fra verkene til Britten. Hans utenforposisjon, men også det at han i stor grad ble omfavnet i sin egen samtid, det at musikken hans har blitt stående, kan få representere nettopp brytningen i «Britannia»: kraften og beskyttelsen, det store og det skjøre.

I den andre ytterkanten finner vi Purcell: en allsidig kunstner som knyttet de musikalske strømningene fra kontinentet opp til et hjemlig tonespråk. Som ung komponist erfarte han spenningen mellom Frankrike og England, mellom kongehus og tro: pendelen mellom katolske og anglikanske strømninger, makten som lå i dette — ikke minst drevet av kjærlighet.

Henry Purcells «Fantasier» og «In nomines» går også som en utstrakt linje gjennom festivalen. Samlet er de hans største kammermusikalske verk. Hver for seg er de små, melankolske perler. Tilbakeskuende, sier noen, om musikken. For Purcell skrev ikke fremover, kanskje skrev han heller for å undersøke, mestre: Parallelt med at omverdenen utforsket nye strengeinstrumenter, flørtet med generalbass og en akkordisk tankegang, jobbet Purcell i disse verkene med en eldre, kontrapunktisk tradisjon. Han skrev seg inn mot uttrykket til andre engelskmenn: til William Byrd og Thomas Tallis, til deres store stemmevever og horisontale tankegang. Han skrev for instrumentene i gambefamilien, mens gamben var på vei av moten. Han skrev for egen bruk og prøvde ikke å få dette knippet på femten stykker utgitt. Det må ha vært en fantastisk følelse å finne Purcells fantasier, midt mellom andre manuskripter i British Library, i 1927.

**

Å skrive seg inn i tradisjonen, tett på andres verk, det gjorde Britten òg. Ettertiden har kalt ham den mest litterære av Englands 1900-tallskomponister, og selv har han fremhevet Purcell som sitt fremste forbilde i tonesettingen av deres felles morsmål. Ved 250-årsmarkeringen i 1945 arrangerte Britten en større samling Purcell-sanger. Senere kledde han «Dido og Aeneas» og «Fairy Queen» i orkesterdrakt. Slik fikk han satt sitt eget avtrykk på musikken, og i Aldeburgh fikk han levendegjort den med fremføringer. Med denne nærlesningen, hver eneste tone forholdt han seg til, oppsto en særlig innsikt i valgene han tok, for å oppnå det Britten mente var den viktigste arven å bygge på; at språket falt levende og naturlig, kunsten å gjennom en enkelt akkord eller et intervall kunne sette stemning.

Parallelt med dette arrangeringsarbeidet skrev Britten «Canticle I–V». Noen av sangene bygger på formstrukturer hos Purcell, men i «Still Falls the Rain», som vi hører ved festivalen, gjenbrukes like mye Brittens egen form, fra det parallelle arbeidet med en opera. Tekstlig dveler vi stadig ved krigen, og året 1941, i meditasjon over menneskets feilbarhet, og i bønn om at det kan finnes noe bedre og større enn oss selv.

Ut fra det samme tankegodset springer «Lachrymae». Tett innpå arbeidet med Didos klage, kunne man tenkt seg at verket viste til denne karakterens inderlige ønske — Remember me! — i møtet med sin egen død. Men det er en annen sentral personlighet som klinger i «Lachrymae». Melankoliens mester, John Dowland, og hans tone til «If my complaints could passions move» ligger under, i hint og i fragmenter før Brittens luftige uttrykk samler seg, lar melodien tre frem og deretter brenne ut. På denne konserten fremføres også Dowlands orginale versjon av sangen, samt hans «In darkness let me dwell», sistnevnte legger grunnen for nok et stykke på programmet; Thomas Adès sitt klaverstykke «Darknesse visible». 

**

Britten hadde også forbilder fra sin egen tid. Det samme året som British Museum åpnet sin skattkiste av fantasiamanuskripter, møtte han sin fremste mentor. Frank Bridge fikk fremført «The Sea», og tretten år gamle Britten var dypt fascinert. Elevene hans var få, og tilnærmingen moderne, den rettet seg mer mot ideer enn om håndverk. Ti år senere, i 1937 varierte Britten Bridges tema og med dette fikk han sitt første store gjennombrudd. I ettertid er det like mye Bridge som nyter godt av referansen og variasjonsverket; gjennom det kommer også Bridges navn litt oftere frem i lyset.

Frank Bridges referanser, de var gjerne franske, og fransk musikk er da også festivalen rikholdig krydret med — Fauré, Boulanger, Ravel, Debussy, Satie — som innsmett i det britiske. I cellosonaten til Bridge hører man kanskje særlig et gjenskinn av Debussy, som også jobbet med cello rundt 1915. Men fremfor alt hører man at Bridge skrev verket sitt i tidsspennet 1913–1917, han fortviler over at mennesket må krige.

Fransk er også det tekstlige grunnlaget for «Illumination». Musikalsk henter Britten materiale fra «Tre divertimenti» (1936) som vi hører under festivalen, mens poeten Arthur Rimbaud får føre ordet: Det bygger på et heftig liv, av alkohol og våpenhandel, oppdagelsesreiser og poesi. Året før tekstene kom til, gikk han inn i et forhold med Paul Verlaine. De reiste fra Paris til London, hvor Rimbaud skrev frem hallusinatoriske visjoner. Året etter skjøt Verlaine Rimbaud, to ganger. Heldigvis var ikke utfallet fatalt, men Britten lar protagonisten gjenta «J’ai seule la clef de cette parade sauvage».

Krig og smerte tynger mye av tiden da verkene ble laget. I så måte er det godt at festivalen får romme uttrykk som mer uhildet dyrker en varme og eleganse. Serenaden til Edward Elgar er en lyrisk gave, et vennlig rom å få være i. Med «The Lark Ascending» viser Ralph Vaughan Williams en grenseløs kjærlighet for Jorden. Gudinnen med spyd og skjold er kraftfullhet og sårbarhet. Hun beskytter en tradisjon hvor kunsten har bydd på fortvilelse, men også på «hope and glory».

**

Omkranset av vann

De britiske øyer har vannet som grense mot alt som ligger utenfor: Vannet, som også er en grense mellom liv og død. I 1927, da man oppdaget Purcell-manuskriptene i British Library, utkom også Virginia Woolfs «Til fyret». Familien Ramsay reiser til en øy langs nordvestkysten av Skottland. Gjennom én lang dag får vi være med og under hviler yngstebarnet James sitt ønske om å reise ut til fyret. Først én generasjon, og en første verdenskrig senere, går turen ut.

I bokas første del finner vi isteden brokker av et eventyr, om Fiskermannen og hans kone. En fortryllet flyndre fanges på fiskermannens krok, fiskeren velger å slippe den løs i havet. Kona Isabil, mener at handlingen gjør dem fortjent til stadig flere ting. Gang på gang sender hun mannen ut mot havgapet. Mer og mer skal hun ha, og for hvert umettelig ønske øker vinden, bølgene blir høye – ja, som kirketårn. Sydende, og gult og grønt, blir havet.

Tre konserter i festivalen er fylt av vann. Bevegelse og tristhet rommer også disse titlene: «Stille faller regnet», «Tårer»; «Hvalens sang». I førstnevnte finner vi lyden og lukten av regnet. I «Regenlied» av Johannes Brahms er det barndommens regn – det livgivende regnet – som møter oss, og blir videre med som motiver i «Regensonate», i én sats blir regnets rytme også omgjort til en sørgemarsj.

Ved sistnevnte spilles «Hvalens stemme», George Crumbs kunstnersvar på de første lydopptak som finnes av en hval. Bioakustiker Roger Payne sto bak opptakene fra 1970. Senere er det hentet mye lyd fra under vann, og komponister og lydkunstnere har ofte rettet blikket mot det skjøre i naturen. En oppfordring kanskje, til å kreve mindre, og heller se ydmykt mot alt vi ikke egentlig kan høre – men som er der – rundt oss.

Vannet finner vi også på flere punkter i festivalen. Thomas Adès’ «Arcadiana» fra 1994 tematiserer et mulig tap. Seks av de syv satstitlene henviser til «idyller», som er forsvunnet eller i ferd med å bli borte for oss. Alle oddetallsatsene har med vann å gjøre. Første sats kan være balladen til en luguber gondolier, sier komponisten. Siste sats viser til glemselens elv.

Handels «Water Music» er også en følgesvenn i festivalen, med suiter spredt fint ut over programmet. Opprinnelig var de ment for en kongelig tur langs Themsen. En storslått begivenhet, musikalsk så vel som politisk, for dette følget skulle høres. Kong George den første var røket uklar med sin sønn – men langs Themsen skulle det ikke ligge noen tvil i spørsmålet om status, ei heller om Händels lojalitet til overhodet i familien. Verket er en feiring, men i tillegg en storslått påminnelse: Musikk er også makt.

En annen George, den tredje denne gang, er virtuost malt ut av Peter Maxwell Davies. «Eight Songs for a Mad King» står her sammen med Händels suite nummer 3, som for å understreke at også denne George var glad i Händels uttrykk. George III hadde også et mekanisk miniatyrorgel som kunne spille åtte sanger. Møtet med dette instrumentet inspirerte librettist Randolph Stow til å skrive ut åtte nye sanger: Stow så for seg en konge som forsøkte å lære fuglene sine den musikken han var opptatt av, samtidig som vrangforestilling og engstelse vokste i hans eget hode. Og så: kong George den femte. Hans død var bakgrunn for et stykke sorgmusikk. Paul Hindemiths «Trauermusik» ble laget i én lang natt, før verket ble fremført på BBC radio dagen etter.

Tilbake i «Til fyret» klinger et dikt fra 1799 med mellom linjene. I William Cowpers «The Castaway» har en sjømann falt over bord. Han er sterk og svømmer godt, men man skjønner snart at båten ikke kan rekke bort til ham i vinden. Besetningen må høre på hans kamp til de «could catch his sound no more».

Disse kreftene utenfor oss, som er så sterke. Og mennesket, om det står høyt eller lavt i rang: Vi veksler mellom vårt innenfor- og vårt utenforskap, forsøk på å kontrollere oss selv og omgivelsene – om det nå er på en øy ved Skottlandskysten eller i en båt langs Themsen. Vi lever i og med en strøm av tanker, slik som Virginia Woolf noterte dem, frem til hun en dag i 1941 ville la vannet omslutte seg og tok store steiner med seg, ut i elva. 

NO