Da er det over. Jorden kaller. Min sjel har svevd over kroppen i fire dager, betraktet meg ovenfra (ja, jeg trenger å gå ned noen kilo). Jeg har sett lys, mørke, gråtoner. Jeg har vært rystet, skrekkslagen, overveldet og lykkelig. Reisen tilbake til jorden vil ta tid. 

Bror Magnus har trollbundet meg en siste gang med sin gudbenådede røst. Et gratis tips: bli med Sharon på noen Zumbatimer. Du kan trenge å riste litt løs! Du har posituren (og stemmekvaliteten) til Jussi Björling, men for å nå ut til dem som sitter lenger bak enn meg (på første rad) må du gjerne bruke kroppen mer! Litt mer gestikulering enn hånda på hjertet tør jeg å anbefale.  

 Men når du synger om den unge flickan som kom blekkinnet fra møtet med sin utro elsker, klarer jeg ikke å la være å bli rørt, din stive positur til tross. Mannfolk!
 

«Åter kom hon från sin älsklings möte, kom med bleka kinder. Modern sade: «Varav blekna dina kinder, flicka?» Flickan sade: «Red en grav, o moder! Göm mig där och ställ ett kors däröver, och på korset rista, som jag säger: En gång kom hon hem med röda händer, ty de rodnat mellan älskarns händer. En gång kom hon hem med röda läppar, ty de rodnat under älskarns läppar. Senast kom hon hem med bleka kinder, ty de bleknat genom älskarns otro.»

(Jean Sibelius/ Flickan kom i från sin älsklings möte, op.37, nr.5)

Om valg av sokker

Jeg har tidligere kommentert pianist Piers Lanes’ tilsynelatende lite tilfeldige valg av sokker. Han er ikke alene om å legge vekt på nettopp sokkevalget. Slagverker Colin Currie forteller i et intervju i forkant av Fjord Classics at valg av sokker er en VESENTLIG del av dagen, og førende for hvordan dagen videre utfolder seg. Dessverre har det ikke latt seg gjøre å få et glimt av sokkene hans, da de har vært tekkelig skjult under buksebena. Ut i fra det jeg kan bedømme vil jeg si at sokkevalgene har vært heldige denne uken.

Da han og trompetist Håkan Hardenberg fyrte av George Enescus «Legende», tenkte jeg at Håkan manglet en hest å sitte på. Det var noe krigersk, noe heroisk over det, som jeg likte. Testesteron! Dersom Håkan hadde vært norsk hadde han vært bergenser. Ikke bare fordi han spiller trompet (som kan være like høylydt som bergensdialekten), det er noe med den selvsagte måten han tar rommet på.

Tilbake til Piers Lane. Han fortjener mer enn omtale av sokkevalget. Denne lange, hengslete, australske pianistlegenden med de ville krøllene har beskjedent akkompagnert Bror og Aksel, og vært en del av ulike konstellasjoner under årets Fjord Classics. Men han kunne med fordel tatt podiet alene. Han har spilt solo i Carnegie Hall, Wigmore Hall og ikke mindre enn fem ganger på the BBC Proms i Londons Royal Albert Hall. Han har fasinert meg der han sitter, duknakket, ytterst på pianokrakken i en litt for stor dress. De senete hendene og de lange fingre som like uanstrengt spiller de raskeste triller, langsomme, dvelende partier, det sarteste pinissimo og rasende fortissimo. Klavermusikk har ikke fått meg til å gråte før, men under andanten i Schuberts klavertrio i B dur var det Piers’ spill som fikk tårene til å renne. 

Jeg må ta med et sokkebildet fra gårsdagen også:

Jeg, Aksel og Inga

Jeg lurer på om jeg skal ta ungdomsskolen om igjen. Jeg vil gjerne gå på Majorstuen skole med fordypning i musikk. Spørsmålet er selvsagt om jeg ville ha bestått opptaksprøven. Trolig ikke. For noen talenter som kommer derfra! Det har vært stas å høre Aksel så mye under årets festival. Ikke mindre stas var det å høre medeleven Inga Lohne-Otterstad på avslutningskonserten! For det første har hun en nydelig, klokkeklar lys sopranstemme som kan synge enhver sorg i kne. For det andre er hun utrolig søt! Det var supersjarmerende å høre og se hun og Aksel fremføre Papageno/Papagena duetten fra Mozarts Tryllefløyten! Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må ha ha lyst like inn i eventuelle kritiske grinebiteres innerste mørke kroker. Som en noe anstrengt sopran på 50, er det en lise å høre unge Inga synge så uanstrengt og lett! Jeg innser at opptak på Majorstuen ungdomsskole nok er for sent for meg.

Nå er det forbi for i år. Jeg håper pengesterke krefter vil se sitt ansvar og sikre at festivalen får et videre liv. Jeg kan betale mer skatt! Jeg lover å komme på alle konsertene!

Til festivalsjef Sean Lewis og kunstnerisk leder Lars Anders Tomter vil jeg bare si:

TUSEN TAKK!