2020 festival - 4 days in Sandefjord from 30th June to 3rd July - Buy festival pass
Forventning i luften før det hele kommer igang! Foto: Nikolaj Lund

Anti-snobbe alert

Til alle musikk-kjennere der ute vil jeg understreke at denne bloggen er skrevet av en som ikke har greie på klassisk musikk. Dersom du er ute etter inngående analyser og vurderinger av stykkene som fremføres, eller du foretrekker tung fagterminologi, får du ikke det her. Det jeg kan by på er en høyst subjektiv opplevelse av Fjord Classics-konsertene. Jeg lytter med hele meg, og slår et slag for at klassisk musikk kan oppleves av alle som ønsker det. Jeg håper jeg ikke er blir til anstøt for noen med mine betraktninger.

Festen er åpnet!

Da er festen erklært åpnet, de første rettene er servert. Som en god aperitiff har de vekket smakssansene og jeg er klar for mer!

Også denne kvelden blir jeg slått i bakken av hvor annerledes det er å høre strykere i levende live. Klangen er så varm og myk, som å bre over seg en dyne en kald vinternatt. Bratsjen, med sine sørgmodige undertoner, er også en vennlig hånd som forsiktig berører kinnet og gir trøst.

Den ville Scherzoen til Sjostakovitsj får meg til å tenke på hunden til søsteren min som stakk av tidligere i uken. Vill flukt, først ut utgangsdøra, så videre gjennom hagen, gjennom naboens hage. Følelsen av å være fri, løpe så fort man kan, en stjålet frihet man vet er kortvarig men nettopp derfor desto mer intens. Kanskje var stykket også en trassig flukt innen aksepterte rammer for Sjostakovitsj, som fungerte blant Stalin-regimets offentlige komponister. Stykket er som den siste arbeidsuken før ferien. Du tenker at det roer seg når ferien nærmer seg, men det gjør det aldri. ALDRI. I samme maniske intensitet som Sjostakovitsj’ Scherzo, haster jeg, som om jeg hadde døden i hælene, gjennom alle gjøremål for å rekke min egen ferie.

Apropo død. Klassisk musikk, ja hele kunstverdenen, hadde vært fattigere uten døden som lurer i kulissene. Arvo Pärts ubeskrivelig vakre og stillferdige Spiegel im Spiegel, med kun klaver og bratsj, er som snø som faller i frossent vinterlandskap. Eller som sjelen som tar farvel med det jordiske etter å ha forlatt kroppen. Stille flyr den over kjent landskap og tar farvel før den forlater jorderiket for godt. Spiegel im Spiegel er som hildringstimen, der skillet mellom himmel og jord hviskes ut.

Lars Anders Tomter (bratsj) og Michael Lifits (klaver) spilte oss nesten over til «den andre siden» med Arvo Pärts «Spiegel im Spiegel». Foto: Nikolaj Lund

Andanten vinner

Etter festivalens første kveld, har jeg kåret en personlig favoritt: andantesatsene. Når scherzoen har rast fra seg, kommer andanten. Gjerne mer stillferdig om enn like intens, som en legende salve og med en avklart ro. Andantesatsen i Claude Debussys strykevartett i g-moll var kveldens høydepunkt for meg. Skimrende, litt filmmusikkaktig, tar den meg ut i hagen en junimorgen, når alt står i flor og dugget fortsatt ligger i gresset. Jeg vil bare være her!

Det er noe med strykekvartetter! I fjor bestemte jeg meg for å ta med Danish String Quartet hjem. Etter å ha hørt Goldmund Quartet vurderer jeg å legge drivhusdrømmen til side, og heller bygge en paviljong. Der, blant duftende sjasminer, klatreroser og hortensia, skal Goldmund Quartet spille til lange sommerfrokoster og sene sommerkvelder.

Til slutt: Prisen for kveldens råeste sko går til fiolinisten Alexandra Conunova!