Jeg velger å starte med gårsdagens dessert (et privilegium man har som voksen): Franz Schuberts Winterreise, fremført av barytonen Yngve Søberg og pianisten Marianne Shirinyan. Denne reisen er et sårbarhetens vågestykke. Armenskfødte Shirinyan har en sødme, en inderlig letthet og sårhet i spillet sitt som gjør at jeg ikke får nok! Den spede skikkelsen med de lange, elegante armene lever ut smerten, ensomheten og fortvilelsen i Schuberts vinterreise gjennom flygelet. Her er ikke pianoet akkompagnement til sangen, men likestilt!  

Schubert komponerte Winterreise ett år før han døde av syflis, bare 31 år gammel. Han visste at tiden var i ferd med å renne ut. Winterreise handler om å miste håpet, om desperasjon over livet som svinner, om ensomhet og om å være forlatt. Ikke spesielt lystig der altså.

«Du blir minnet på at livet er mer enn maten, kroppen mer enn klærne»

Hvorfor bruke sommernatten på slik elendighet? Fordi det formidles med en følsomhet, en poesi og musikk som trenger gjennom all grå hverdagslighet, som gjør at du kjenner at du har en sjel, et hjerte, du blir minnet på at livet er mer enn maten, kroppen mer enn klærne. Det blir personlig! De såre tonene berører min smerte, mine lengsler, mitt liv.

Yngve Søberg synger som en gud. I en kirke opplyst av kandelabre og stearinlys fører han oss gjennom inderlige pianissimopartier til voldsomme høyder der stemmeprakten får gulvet til å gynge.
I et kritisk øyeblikk tenker jeg at tekstforfatter Wilhelm Müller er forferdelig selvmedlidende. Jeg får lyst til å be han ta seg sammen. Samtidig er det befriende ærlig. Han legger ikke fingrene imellom. Han lider – og setter ord på det. Det er en tid for alt, og her tar han bladet fra munnen. Samtidig er det sånn at optimistene generelt lever lenger enn pessimistene. Müller hadde noe å gå på, han døde av hjerteinfarkt bare 33 år gammel.  

Et hagebesøk

Før vi la ut på vinterreisen til Schubert, fikk vi litt varme på kroppen. Poeter og billedkunstnere var viktig inspirasjonskilder for Debussy, og Rhapsodi nr. 1 tok meg med til Monéts hager. Her er stille vann, sommerfugler og småfugler som spretter over gresset. Det er grønt, frodig, lyst og lett. Igjen med Shirinyan på klaver og Julian Bliss på klarinett.

Julian gir klarinetten en varm fortellerstemme. I Beethovens septett i Ess-dur er han den kloke venninna som gir deg et godt råd, han er en faren som varsomt bærer et nyfødt barn på armen. Julian er festivalens «svigermors drøm-kandidat»: klok, morsom, sensitiv og tydelig uten å være påtrengende. Han må gjerne flytte inn! Han skal få kost & losji hvis han lover å spille for meg hver kveld.

En annen som også gjerne må flytte inn er fiolinisten Alexander Sitkovetsky. Brilliant og lett lokker han meg inn i Beethovens Septett i Ess-dur, som huldra som lokker det hjelpeløse byttet ut i tjernet.

Vel. Jeg har ikke druknet ennå. Jeg sitter gjerne lenger i vannkanten og lar nye bølger av vellyd skylle over meg!