Med et snev av melankoli konstaterer jeg at årets Fjord Classics er over. Det har vært litt av en tur! Lyserød sødme, ravsvart sorg, mørkeblått sinne, ettertenksomhet, nær døden opplevelser – og til og med et drap har skyllet over meg der jeg har sittet på første og andre rad gjennom festivaldagene. Drapet kommer jeg tilbake til.

Gårsdagens ettermiddagskonsert het «Rampestreker». Jeg må tilstå at jeg ellers aldri ville gått på en konsert som lover gøy og moro. Jeg vil beveges, ikke le. Når jeg nå likevel sitter der, får jeg med meg at komponistene har et alvorlig budskap under moroa. Paul Hindemiths Overture fra Wagners «Den Flyvende Hollender» er sur og vond å høre på, men i det ligger en protest mot at Wagners musikk ble politisert og brukt av nazistene. En genial protest! Langt morsommere enn gule vester! Jeg skulle ønske jeg hørte opportunistiske komponister tydeligere i den norske samfunnsdebatten. Kanskje det kunne fått oss ut av dvalen? Verden raser, store deler av verdens befolkning er på flukt fra krig og terror, vi ødelegger naturen og klimaet i et jag etter mer velstand og større bekvemmelighet. Men det er bompengesaken som får oss opp av sofaen. Klassisk musikk må ikke bli redusert til eksklusiv utsmykning for en engere krets av snobbete forståsegpåere. Da mister den sin kraft og livsberettigelse. Fjord Classics skal ha cred for å gjøre mye for å tilgjengeliggjøre musikken, blant annet ved sin guide for nybegynnere. Mitt håp er at festivalen klarer å nå enda lenger ut i årene som kommer! Make classical music great again!

«Klassisk musikk må ikke bli redusert til eksklusiv utsmykning for en engere krets av snobbete forståsegpåere»

Vennskap som surner

Jörg Widmanns jaktkvartett skildrer hvordan stemningen i en vennegjeng sakte surner og forgiftes. Glade, og med et snev av galskap og helt sikkert promille, jakter de sommerfugler. Det hoies, det er høylydt, det er moro! Men ganske fort er det noe som skurrer. Bratsjen og celloen ødelegger harmonien. Fiolinene forsøker å holde stemningen oppe, men går etter hvert i fistel i irritasjon. Det blir intenst, nervøst. Nervedirrende pauser understreker den anstrengte stemningen og får meg til å holde pusten. Det blir kranglete gnikking, agggresiv pizzicato, og stemningen blir syrlig og grønn. Til slutt vender alle seg mot cellisten. Det går som vi aner – han blir drept.

Dialogen mellom Marianna Shirinyan på klaver og baritonen Yngve Søberg er brennhet. Om de ikke kan helbrede kreft, kan de helt sikkert snu atomer. Første gang var det Schubert som var mellommannen. I kveld er det Schumanns utvalgte sanger fra Leiderkreis som setter fyr.

«Når jeg ser inn i dine øyne forsvinner all min sorg og smerte! Ah, men når jeg kysser din munn, da blir jeg helt og fullt sunn» (fritt oversatt etter «When ich deine augen seh» fra Schumanns Leiderkreis).

Shirinyan spiller sitt hjerte ut gjennom tangentene. Det er lett, det er inderlig og lidenskapelig. Yngve svarer med sin fløyelsmyke, dype bariton, og kvitterer med inderlige kyss på Shirinyans hånd i det de forlater podiet og forsvinner ut i sommernatten.

Når festivalensembelet har spilt siste sats på Mendelssohns Oktett for strykere i Ess dur og festivalen er over, vet jeg at det ikke er helt slutt. Den berusende musikken, det geniale samspillet, kontakten mellom musikerne og publikum vil sitte i kroppen i mange uker. Som verdens deiligste bakrus!