Hva som er ens favorittmusikk er, selvfølgelig, personlig og subjektivt. Da jeg ble bedt av Sandefjords Blad om å lage en liste over min favorittmusikk, måtte jeg tenke meg godt om. Det finnes så mye! Så innså jeg at det egentlig ikke handler om å definere musikken du synes er finest, flottest eller best skrevet. Det som er felles for stykkene på listen min, er at alle treffer meg på et emosjonelt nivå. De forandrer meg på en måte, for en kortere periode, og jeg merker at jeg er i en annen type humør når jeg har hørt på dem. Et annet sted hvor ‘jeg selv’ ikke er relevant. Dette er vel kanskje hele poenget med kunst. De fleste av stykkene jeg har valgt er rolige eller melankolske. Jeg er en person som søker det vakre. I den andre enden av skalaen har jeg valgt et par-tre stykker som presenterer overstrømmende, sprudlende glede.
Og her er et forsøk på å forklare hva det er med akkurat denne musikken som rører meg:
1. Brahms’ Intermezzo op. 117 har en enkelhet ved seg. Det rammer tid, luft, forventning. Musikken er rik, men ikke mettet. Måten Brahms sprer notene i akkordene på er utsøkt og mesterlig.
2. Bachs Cum Sancto Spirito fra h-moll-messen er oppløftende, gledesfylt, ekspansiv, kraftfull. Gjennomsyret av guddommelig tro.
3. Mozarts Divertimento k563 er et av hans siste komposisjoner, skrevet for kun tre strykere. Det er utrolig å høre hvordan Mozart vever linjene sammen. Vi hører musikk som er slank i tekstur, delikat, gjennomsiktig og perfekt balansert. Denne musikken vil jeg påstå er like stor som Mozarts operaer eller hans klaverkonserter.
4. Brittens «Last Rose of Summer» er en enkel folkemelodi tilsatt et frodig akkompagnement. Britten var en dramatisk mester og her hører vi hvordan en hel enkel melodi kan forvandles til noe så uendelig vakkert.
5. Beethovens strykekvartett op. 135 – Denne satsen er kanskje noe av den vakreste kvartettmusikken som noen gang er skrevet. Umulig å finne ord som kan beskrive dette.
6. Mahlers 5. symfoni – finale. Denne gir samme glede som Bachs h-moll-messe, men i en romantisk pakke. Den er monumental. Hver gang jeg hører denne finalesatsen får jeg lyst til å høre den en gang til.
7. Rameau Anarcréon «Tendre Amor». Rameaus harmoniseringer og teksturer slutter aldri å forbløffe meg. Han hadde et helt eget språk. Her kan vi snakke om smertelig skjønnhet.
8. Whitney Houston, «I Will Always Love You». Det originale sountracket fra filmen Bodyguard. For en stemme. The one and only Whitney …
0 Comments