Formidlingsgleden til de unge musikerne i Fjord Festival Strings gjør det mulig å skjønne hvorfor de velger å vie sitt liv til musikken. Fra venstre: Lisa Ferschtman, Victoria Lewis og Gustav Rørman. (Foto: Nikolaj Lund)
Christoffer Sundqvist er en god forteller. Man skulle ikke tro det var mulig å gestikulere mens man spiller klarinett, men det gjør han! (Foto: Nikolaj Lund)
Med et kort forspill av strykerne stiger klarinett-tonene over åskammen som morgensolen selv, i starten av Brahms klarinetttrio i a-moll. Best liker jeg Brahms når han snakker med innestemme. Klarinetten kan gå begge veier – den er lys og lett det ene øyeblikket, dyp og melankolsk det neste. Men hele tiden aner jeg en tristesse, en deilig tristhet, som en dyp blå undertone som også setter de lyse partiene i perspektiv. Brahms sorgtunge musikk er lett å bære. Den gjør vondt, men i likhet med Bachs musikk, gir den meg en dyp følelse av fellesskap. Musikken kommuniserer uten ord, rett i hjertet, og gjør at ensomheten slipper taket.
Christoffer Sundqvist er en god forteller. Man skulle ikke tro det var mulig å gestikulere mens man spiller klarinett, men det gjør han! I det ene øyeblikket sitter han nærmest henslengt med bena i kors under stolen, for så i det neste å sprette opp som et troll i eske. Alltid i dialog – med sine medmusikere og med oss i salen. Vi som publikum blir inkludert, vi blir en del av trioen.
Playing my heart out
Jeg må si noen ord om pianisten Kathryn Stott. For ei dame! Hun ser så velsigna «vanlig» ut! 64 år gamle Stott kunne ha vært en hjemmeværende, britisk husmor. Men det er før hun løfter hendene og begynner å spille. Før konsertene onsdag skrev hun på twitter:
“FINALLY!!!! I´m going to play my heart out in concerts today in celebration of this momentous news.”
Det var nettopp det hun gjorde. Jeg satt lamslått og hørte henne fremføre Brahms klarinetttrio sammen med Christoffer Sundqvist og Bjørg Lewis (cello). De tre smeltet sammen, utfylte hverandre, avløste hverandre. Sømløst, som en vakker dans, i et samspill jeg sjelden har hørt maken til. Husmorfaktoren er totalt blåst bort. Kathryn har fått en usynlig heltekappe og blitt til en superstjerne!
Apropo «å spille sitt hjerte ut»: Kathryn er ikke alene om det som musiker på denne festivalen. Det er nettopp det som gir meg de største gledene som tilhører. Når jeg hører og ser de unge musikerne i Fjord Festival Strings, som Gustav Rørmark og Oda Holt Günther, forstår jeg hvorfor de har valgt musikken. De spiller med hjertet utenpå kroppen. De spiller ut det de har av følelser! Total utlevering! Det ender ikke i «føleri», nivået er skyhøyt også blant disse unge. Her tenker jeg de gamle traverne har noe å lære. Lars Anders Tomter spiller helt nydelig på sin bratsj, men forsvinner inn i musikken. Som formidler er han veldig introvert, det er som om han stoler hundre prosent på at musikken formidler seg selv. Det gjør den – men jeg tar meg likevel i å savne ungdommenes formidlingsglede og -trang.
Før jeg kommer til kveldens høydepunkt må jeg veldig kjapt innom festvalkomponist Fagerlund igjen. Klarinettsonaten hans innfridde alle mine fordommer mot samtidsmusikk. Starten gjorde fysisk vondt i ørene. Alt kan ikke treffe alle. Noe av sjarmen med å gå på festival er å bli utfordret, eksponert for musikk man ellers aldri ville ha oppsøkt. Gårsdagens lunsjservering av Fagerlunds strykekvartett nr. 1 fikk jeg mye ut av, til tross for min skepsis.
Sunset
Kveldens høydepunkt? Det må være mezzosopranen Astrid Nordstads fremføring av Richard Strauss fire siste sanger. Hun har en vanvittig kraft og tilstedeværelse! Det er som himmelen stiger ned, som om tiden åpner seg, dørene sprenges, berget åpner seg. Etter siste ord i «Solnedgang» (Im Abendrot), «…fulle av denne solens siste pust blir vi så slitne. Er dette vår følelse av død?» (fritt oversatt), holder hun oss i total stillhet. Døden henger i luften i sikkert 10 sekunder før hun endelig slipper taket i oss og vi synker utslitte og lykkelige sammen i kirkebenkene.
0 Comments